Frilynt på 1800-tallet

Den enkelte manns frihet til å tenke, tale og gjøre det han vil, når han bare ikke legger seg i veien for andre og deres rett til å gjøre det samme, denne friheten så Grundtvig som årsaken til all den framgang og rike virksomhet han møtte i England under sine studiereiser i dette landet omkring 1830.

Denne friheten hadde ikke hver mann i de nordiske land i denne tiden vunnet fram til. Men Grundtvig visste at ved et folkelig anlagt opplysningsarbeid ville en også i de nordiske land kunne vekke ungdom til arbeid, både materielt og åndelig.
Høyskoletanken tok til å ta form i åndshøvdingens sinn.
Landsungdommen måtte få en skole hvor den i de beste ungdomsårene kunne få innføring i sitt folks historie og sitt lands geografi, en skole med lærerkrefter som uavhengig av pensa og eksamen kunne føre ungdommen inn i litteratur og religion og gi den verdier som ellers var tilgjengelig for bare en liten del av folket.
I motsetning til latinskolen, som Grundtvig kalte «en skole for døden», skulle hans folkehøyskole bli en skole for livet.. Da denne skolen endelig var en realitet, viste den seg også å være en skole for livet.
Den kom til å «hjelpe sine lærlinger til å leve et virkelig ungdomsliv hvorunder personlighetslivet hos dem kunne vokse seg sterkt og sunt».
Det var naturlig at den ungdom som hadde søkt en slik skole, søkte sammen også etter skoletiden, og at denne ungdommen igjen trakk andre etter seg – lesekretser eller ynglingeforeninger – var heller ikke mer enn rimelig.
De danske ungdomsforeninger og de norske ungdomslag kan derfor med god grunn kalles barn av folkehøyskolene.
Om ikke de menn som gikk i brodden for den frilynte ungdomsbevegelse i Vestfold, var direkte knyttet til folkehøyskolen, så var de på bølgelengde med denne skolen, og det var deres mening at ungdomslaga skulle arbeide på linje med folkehøyskolen. I den grundtvigske skolen var det de nasjonale og religiøse spørsmål som kom i forgrunnen. I ungdomslaga i vårt land var det først og fremst de nasjonale. Både i årene før og i de nærmeste årene etter unionsoppløsningen i 1905 var det Norges framtid den modne ungdommen vigde sitt arbeid i de frilynte ungdomslaga.

FRILYNT I ET NYTT ÅRHUNDRE
I 1954 var det fortsatt behov for mennesker som ville ta opp kampen mot fordommer og overtro. Hvordan er det så inn i neste århundre, trenger vi fortsatt en frilynt bevegelse?
Svaret er ubetinget ja. I et samfunn som preges av store omveltninger, økende intoleranse, karrierejag og kulturell forflatning, trenger vi en frilynt bevegelse. Spørsmålet er bare hvordan den skal opptre.
Lagets lov fratar oss muligheten til å ta partipolitiske, religiøse eller språklige standpunkter. Men vedtektene hindrer oss ikke i å være frilynte, i å ta opp saker til debatt eller til å ta standpunkt i enkeltsaker. Men akkurat spørsmålet om vi skal ta standpunkt i kontroversielle saker er et av de mest omdiskuterte i organisasjonen.
Vi kan selvfølgelig samle mennesker med ulik kulturell, språklig og religiøs bakgrunn til aktiviteter som teater, revy, sang og så videre, uten å ta opp temaer som angår oss, bygdene, ungdom eller Vestfold. Men ivaretar vi da vårt ansvar som en frilynt bevegelse? Ut fra de tidligere kapitlene, blir svaret nei.
Det å være frilynt er å ta opp nye tanker og ideer for å vurdere dem og eventuelt akseptere dem. Det betyr i ytterste konsekvens at det å være frilynt også er å være radikal. Vi skal allikevel ikke plassere ungdomslaget i et partipolitisk bilde, men i mange saker vil den frilynte bevegelse ofte har mer sammenfallende syn med partier til venstre i det politiske bildet, enn den vil ha med de mest konservative grupperingene.
Også i åra framover må det å være frilynt være å ta vekk skylapper, vanetenking og fordommer og å ta klare standpunkt i vanskelige saker. Samme hva resultatet blir, det er radikalt å kjempe for den lille manns rettigheter, mot sentraldirigering og byråkrati, mot rasering av naturen, mot en strømlinjeformet kulturpolitikk, mot fremmedhat og for menneskelig likeverd.